mandag 12. oktober 2015

Ønskeliste

Jeg ønsker meg for mange ting. Som oftest handler jeg ting selv etter hvert som jeg kommer på at jeg trenger dem/ønsker meg dem/sier til meg selv at dette er livsnødvendig. Det neste året kommer jeg derimot til å måtte roe ned forbruket og lære meg den edle kunsten å vente.

Jeg har tenkt ut mange ting jeg ønsker meg og kan få god bruk for. Likevel er jeg av dem som blir fryktelig glad for penger til gode formål og opplevelser sammen med mennesker jeg er glad i. En middag sammen kan være like fint som et telt eller varme klær. En brukt kvalitetsgjenstand er minst like bra som noe nytt. Ting som kan spises eller drikkes opp er jeg jo også jevnt over veldig glad i.

101125_1.jpg

Stoltrekk som passer til liggeunderlaget mitt. Exped chairkit LW

 

Camelbak drikkebeholder.

Icebreaker Women’s oasis crewe i størrelse large. Både svart og fargen night er fine.

Canon 85mm 1.8 objektiv er bare ett av objektivene jeg ønsker meg, men det er mye god optikk for ikke så mange kroner. Det kan vi like. Om noen skulle kommet på å miste et Sigma Art-objektiv i hendene mine hadde jeg ikke takket nei til det heller altså. Haha!

Fjellski. Cecilie skog av Åsnes er en ypperlig kandidat. Jeg er 168 cm høy og rundt 70-75 kilo. Jeg bruker skostørrelse 39 til vanlig. Disse fjellskia leveres med feste til feller. Med tanke på skiskillsa mine er nok feller en innmari lur idé. Jeg lurer på om jeg skulle kjøpt meg skisko i skinn til å bruke sammen med skia. Eventuelt går det an å kjøpe hele pakken brukt på finn.no.

Slide Image 1

Jeg skulle gjerne lært meg å padle i kajakk. På smøla arrangeres det kurs og guidede turer. Det er noe jeg kunne tenkt meg og gjort sammen med en venn.

Hvis noen er gal nok til å bli med meg til Via Ferrata Loen er jeg med! Jeg ønsker meg også lårmuskler i anledning turen.

Reinsfjell Superlight 2

Et telt som holdet vannet ute er ikke å forakte. Reinsfjell Superlight 2 fra Helsport er en ypperlig kandidat.

Vanntett trekk 10L

Vanntette poser, som disse fra Helsport er genialt på turer hvor regnet aldri tar slutt.

 

Aloksak vanntett pose

I regnvær kunne også mobilen hatt bruk for litt ekstra beskyttelse.

Osprey Ul Raincover: regntrekk, medium / 30-50l

Når vi snakker om regn… Tursekken min hadde nok hatt godt av litt beskyttelse ute på tur. Og når det blir oppholds hadde et godt myggmiddel vært lurt.

Ull er gull på tur, særlig nærmest kroppen. Icebreaker BH i ull er anbefalt av mange, og kommer i skikkelig kule farger. Størrelse Large burde passe.

Go Travel Squeezy Bottles: flaskesett, 100 ml.

Disse er en sånn greie som jeg har ønsket meg kjempelenge, men som jeg ALDRI husker på å kjøpe. Genialt på USA-turen til sommeren. Disse er også gode.

Toad & Co skulle solgt dette skjørtet i Norge. Jeg har størrelse large, men skulle hatt størrelsen mindre (medium) av dette deilige skjørtet. Jeg er alltid på utkikk etter klær som egner seg godt til å reise med.

Våt på beina blir jeg til stadighet, men kald blir jeg sjelden. Gode ullsokker sørger for det. Jeg trenger alltid flere sokker, for de bruker jeg rett og slett opp.

Jeg kunne tenkt meg på en konsert med Trondheim symfoniorkester eller på en forestilling på trøndelag teater eller i opraen i Kristiansund.

Når jeg ikke er på et fjell eller står til knærne i gjørme, elsker jeg å dille med sminke eller neglelakk. Vita har mye fin neglelakk av god kvalitet. Jeg er likbleik, så sats på farger som får huden til å se litt levende ut. Ellers hadde det vært kjekt med øyenskygger av god kvalitet fra mac, inglot eller lignende.

Jeg elsker brettspill og kortspill. Carcassone nektet jeg å spille i årevis, men nå er det blitt en favoritt. Brettspill.no har fantastisk mange kjekke spill.

Noen koselige innslag til hjemmet er også kjekt. Jeg elsker fine lys, og særlig duftys som lukter av honning og høst. Lys av bivoks og stearinlys bruker jeg hele tiden. Jeg ønsker meg et putetrekk med gullpaljetter eller i petrol, svart, hvitt eller grått. Innerputer har jeg.  

Noe av det kjekkeste jeg gjør er å lese en god bok. Det nyeste tilskuddet på ønskelisten er Face paint av Lisa Eldridge. Ellers lytter jeg mye på lydbok på vei til og fra jobb. Jeg liker historiske fortellinger a la historien om norge. Nn brukt bok er like bra som en ny. Ellers ønsker jeg meg gjerne en film du tror jeg vil like.

44-1254 Sodastream Jet kullsyremaskin

Kullsyrevann er gooodt og en sodastream er noe jeg har drømt om siden jeg var på ferie som liten og besøkte en kompis av far som hadde brusmaskin.

torsdag 8. oktober 2015

Et lite telteventyr

Hadde du spurt meg om jeg ville være med på telttur for noen år siden ville svaret vært et rungende nei. Ting skjer. Sakte, men sikkert har jeg gått til innkjøp av små og store ting som gjør livet ute i det fri morsommere og enklere. Teltet kjøpte jeg brukt, men det gjør stort sett nytten, primusen sørger for deilig frokost, liggeunderlaget fra Exped gjør at å sove ute endelig betyr å sove ute(godt sover jeg også), mens gode klær holder meg tørr og varm. Dette er en ny type luksus for meg, og jeg liker det.

En nydelig augustkveld satte jeg opp teltet mitt ved stranda i restene av sollyset. Det var en nydelig kveld. Jeg holder på å lære meg hva jeg trenger på tur, og tør ikke legge ut på de lengre vandringene helt enda. Stranda er akkurat passe langt unna, og som en ekstra bonus kan jeg sovne til lyden av bølgene.

August-2August-3

Jeg rakk heldigvis å få opp teltet før det ble for mørkt. Middagen, eggerøre og spekemat, ble tilberedt på primusen i det siste lyset.

August-6August-8

Jeg er alltid spent på om jeg finner på nok å gjøre i teltet. Jeg har jo hverken med dataen eller bøker. Likevel går tiden alltid fort på tur. Dessuten er det godt å ha tid til å kjede seg litt.

August-13August-16

Den kalde vinden gjør fingrene numme, men det går helt greit. Belønningen er amerikanske pannekaker med lønnesirup.

August-18 Før regnet rekker å komme i land, pakker jeg teltet og sekken. Ikke vet jeg når jeg får bruk for teltet neste gang, men jeg gleder meg.

mandag 3. august 2015

#ingridlærersegfriluftsliv

Det begynte med en vintersovepose. Og så ballet det på seg. Jeg fikk det for meg at JEG – sofagrisen Ingrid, skulle ut i skogen og opp i trærne. Jeg skulle bli så sprek! Jeg skulle sove ute! Riktignok etter at jeg hadde jobbet litt…

Og så var det denne vintersoveposen da. Den ble anskaffet i et blaff av optimisme og trang til å vise verden at dette kunne jeg få til. Den kom akkurat i tide til natten da hele Norge skulle sove ute. DETTE skulle jeg være med på. Fram til denne kalde januardagen 2015 var min eneste erfaring med å sove ute vinterstid en hutrende og potensielt livsfarlig natt i 2003. Med en sovepose beregnet for både én og flere plussgrader og et liggeunderlag som isolerte like mye som et vått håndkle(for liggeunderlaget trakk selvsagt fuktighet så det holdt) lå jeg og skalv i ti minusgrader. Det gikk en stund, ene og alene på grunn av stahet, før jeg pakket tingene mine og gikk tilbake til folkehøgskolen med en utpreget følelse av nederlag.

Så kom altså 13. januar 2015. Med friskt mot ordnet jeg meg en seng av snø ikke langt fra min egen ytterdør. Jeg lagde levegg for vinden og fant frem to liggeunderlag. Jeg kledde godt på meg og dokumenterte begivenheten behørig ved å sende snapper til alle. Så lå jeg der da, og beundret stjernene gjennom trekronene. Det var ganske koselig. På grensen til idyllisk faktisk. Så, etter noen timer klarte jeg ikke mer. Jeg var begynt å bli nummen både her og der, og måtte gi tapt mot minusgradene. Likevel følte jeg meg ikke beseiret. Dette var ikke noe nederlag. Jeg visste bare at neste gang, da skulle jeg kle meg litt annerledes. Jeg var blitt bitt av basillen. Denne friluftslivbasillen.

søndag 30. november 2014

Integrering på norsk

I løpet av alle de årene det har bodd mennesker på jorden er historien vår farget av konflikt. Mennesker er blitt tvunget fra husene sine og har måttet bøte med livet for det de har sagt og stått for. Andre verdenskrig står som en skamplett i moderne historie. Nå står vi overfor en enda mer alvorlig situasjon. 51,2 millioner mennesker er på flukt fra krig og kriser, det høyeste tallet siden nettopp andre verdenskrig.

Jesus ble selv født til et liv som flyktning. På flukt fra Herodes reiste den lille familien til Egypt for å berge livet til den lille gutten. Jesus levde ikke noe enkelt liv. Det er vanskelig for noen som meg å se for se for seg hvordan det er å leve med den påkjenningen det er å bryte opp, rømme og starte helt fra scratch.

For meg blir det feil å bo i Norge, tjene penger, tenke på seg og sitt og si at de andre får gjøre det beste ut av det de har. Den brutale sannheten er at det ikke er alle som har den friheten. Over 50 millioner mennesker er fratatt muligheten til å tenke framover. Norge prøver å hjelpe - det er vanskelig, men vi prøver. Noe handler om den akutte fasen. Mat og vann. Så kommer hus. Utdanning. Å bygge opp igjen det som ble revet ned. Noen mennesker flykter langt. Noen kommer til Norge.

Mange bekymrer seg over hva det vil gjøre med trygge, lille Norge hvis det kommer mennesker hit fra andre steder i verden. Noen få går greit, men hva er for mye? Hva med integreringen? Jeg synes Anne Louise Hübert sa det så fint på dagens gudstjeneste i Misjonskirken Betlehem i Oslo. Politikerne snakker om integrering. Det er en fanesak, men det skjer ingen ting før vanlige nordmenn inviterer folk fra andre land på middag.

Norge kan ikke, og skal ikke, ta i mot 50 millioner mennesker. Mye må løses der problemene er. I Nigeria, Irak og Syria. Men for dem få som kommer hit kan vi gjøre noe. Vi kan spise middag med den nye naboen vår.


Kilde: FN. Flyktningeregnskapet 2014.  http://www.fn.no/Bibliotek/Rapporter/Flyktninger/Flyktningregnskapet-2014 (Hentet 30.11.2014)

lørdag 14. juni 2014

Vims

Det merkes at det er sommer og innspurt på jobb. Det er mye som skal gjøres. Jeg jobber vanligvis best under press, men jeg tror ikke hjernen min helt har oppfattet alvoret enda. Nå om dagen har jeg en tendens til å sovne over alt, hele tiden. Man skulle tro dette var et tegn på at jeg var avslappa, men det pleier å bety at jeg simpelthen kortslutter. Så, når jeg er i ferd med å glemme mitt eget navn er det kanskje på tide med sommerferie?

søndag 23. mars 2014

Verdensmester

I motsetning av hva bloggen kan gi inntrykk av, holder jeg på med litt av hvert. De fleste jeg kjenner blir mer eller mindre frivillig utsatt for statusoppdateringer og bilder med jevne mellomrom på facebook. I det siste har jeg vært på Afrikatur alene, skiftet lyspære på bilen (som en langt mer imponerende enn det høres ut som) og nå holder jeg på å lære meg den edle kunsten å gå på langrennsski.

Jeg lærte å ploge av Ellen for et par år siden. Ploging er også kjent som den eneste måten å komme seg ned en bakke på med ski på beina uten å gå en grusom død i møte. En ganske grei ting å kunne altså. Men, som det kanskje kommer frem, er jeg ikke akkurat noen verdensmester i skigåing.

Det kom til et punkt hvor jeg innså at jeg satt fryktelig mye på rumpa i vinterhalvåret (Hah. Vi vet jo at “halvår” betyr ti måneder av året på Oppdal. Haha.). Dette grunnet jeg på noen måneder, mens jeg satt på rumpa. Til slutt fant jeg ut at jeg kanskje skulle gjøre noe med saken.

Da snøen kom i forrige uke kom jeg meg endelig ut på ski sammen med Toril. Det er vel omtrent 40 års alderforskjell på oss, men det gjør ingenting. Toril er den perfekte turkameraten. Vi var ute forrige helg, og igjen i dag. Jeg satte ny rekord med en tur på 18 kilometer!! Wohoo! Hvis det var noen tvil, er jeg ganske stolt over å ha gått 18 kilometer på ski.

onsdag 1. januar 2014

RETNING

Jeg har valgt ordet retning for året som kommer.

Jeg spurte mor om hun kunne beskrive meg med ett ord. Hun valgte detaljeplanlegger. Og hun har rett. Jeg liker å vite. Å tenke framover. Å ha kontroll. Å ha gått gjennom alle detaljene.Samtidig ønsker jeg å gi slipp. Leve litt mer her og nå.

Retning betyr å holde fast ved hvem jeg er, og hva som gjør meg til meg, samtidig som jeg åpner opp for noe nytt. Å ta sjanser. Ikke vite hvor jeg skal.

Retning betyr å bestemme hvilke verdier som skal få avgjøre hvor livet mitt tar veien. Jeg, og ingen andre bestemmer hvilken retning livet mitt skal ta. Hvem og hva jeg lar påvirke meg er med på å avgjøre hvem jeg er og skal være.

Livet består av mennesker. Tilfeldigheter. Hverdagslige øyeblikk. Og, når det kommer til stykket, er det ikke målet som betyr noe. Det er reisen dit.

Retning betyr å ta ansvar for egen fremtid, men samtidig å tørre å la seg rive med. Glede er ikke en destinasjon. Det er en tenkemåte.

Livet leves hver dag. Hvilken retning det tar avgjøres av mange små øyeblikk.

torsdag 28. november 2013

Bloggen

Yndlingstingen min på bloggen for tida er bildene du ser til høyre. Små, firkantede bilder som skifter. Det er små glimt fra dagene mine som flimrer forbi. Skittentøy, fine fotografier, fotballkampen vi vant, de som gifta seg, den rotete pulten min, ferietur, livet på gården… Alt får plass på det lille bildet.

lørdag 16. november 2013

Bygge opp

Jeg er et menneske. Med det følger behovet for å bli sett. Bli bekreftet. Bli bygget opp. Det er den viktigste jobben jeg gjør som lærer. Jeg ser hva elevene mine kjemper med. Hvor uendelig stort er det ikke når han som strever endelig får det til? Når hun klarer å se seg selv i speilet og tenke at – joda, jeg er faktisk… helt okei. Ikke stygg. Hvor fantastisk er det ikke når eleven din smiler til deg, med øynene, munnen, hele kroppen – fordi det var du som hjalp dem med å få det til?

Visste du at 90% av anerkjennelsen du får i løpet av livet ditt fikk du før du fylte seks år?

Om du er tre, tretti eller nitti burde ikke spille noen rolle. Konkret, positiv tilbakemelding er viktig. Alltid. Uansett.

fredag 15. november 2013

Short story

Realizing that sleep was letting go of her mind, she opened her eyes. Looking straight up, all she could see was a plain surface. She lay in silence, admiring the complete lack of structure on the ceiling over her head. When ten minutes had passed, she instinctively knew that it was time to get up. The alarm failed to ring this day as any other day. Her body being more reliant than any electrical device, there was no need for it. Her cheeks were cold. A fresh morning breeze had made its way through an open window and left a chill in the room. She removed her blanket, got up and trudged across the floor to grab a robe, annoyed by having neglected to shut the window before going to sleep. Briskly, she pulled the window shut. Before it came to a close, a puff of wind came through the hatch, making her hair whirl. She closed her eyes. Opening them seemed too much of a struggle, so she kept them closed for a few minutes, leaning heavily up against the untextured wall. Finally, she convinced herself to get on with her daily routine.

She walked into the kitchen with some difficulty. Absent-minded, she poured herself a cup of leftover coffee while glancing out the window. Only a few patches of snow remained scattered across the city landscape, and the birches in the nearby park showed signs of waking to life. A ray of sun appeared behind a gray, ugly, worn-down, unappealing brick building. Blinded by the light, she saw an image appearing before her eyes. The brick building faded away as the contours of a face welcomed her into a reminiscent state of mind. A long time had passed since her last encounter with the memory of him. Something about his appearance seemed almost sinister. The furrows in his face and his cold eyes told a story of experience, suffering and emotions unknown to her. He had touched her very core and who she had been would never again be the same because of him. She paused. What he had done to her could never be forgiven, nor could she ever forget. Loving her was the worst he could have done to her. Her inability to love him back had left her motionless, cold. She was crippled somehow, unable to feel. The thought of him left in her a sense of darkness. Uneasy, she withdrew herself from her own thoughts, solemnly tending to the present.

The first few little shoots on the birches had a vibrant shade of green. She found that her excitement with spring had faded with time. While the rest of the world was awaken from a dormant winter, she remained asleep. She lowered her cup. Never previously had this occurred to her. She had grown older. She had grown old. Stupefied, day after day had been spent withdrawn from reality. Through all these years that had come and passed, she had watched herself turn to dust. For several minutes, she remained frozen. In a way, it felt like the past was catching up to the present. Numb, she found her self unable to even think. The quiet room became intolerable. The lack of sound echoed in her mind, leaving her unable to act. She opened and closed her mouth. No air entered. The feeling of being constrained overwhelmed her. Anguished, she fumbled for a source of oxygen. Her cup fell to the floor as she grasped into thin air. Almost in a state of panic, she struggled to open the window. Finally, a breath of air made its way into the room. She hungrily sucked in one mouthful after the other, and her chest heaved as she calmed herself down. Minute after minute passed by in silence. She felt sad. This flicker of emotion caught her off guard. The unpleasantness of her sadness was overshadowed by her astonishment with this strange emotion. Not knowing how to react, the only thing she found her self able to do, was smile.

© Ingrid Aukan, Mars 2010