lørdag 8. november 2008

takknemlighet.

det bor en liten emo i meg.

jeg har gjentatte ganger fortalt meg selv at nå som jeg har nådd tjueåra skal jeg liksom være kjempe-voksen og ansvarlig, men jeg kommer alltid til å bære med meg en bit av ungdomstida mi. metall - både på kroppen og i musikkform, var det som regjerte. jeg var en sint, liten drittunge til tider. Gud passet mindre og mindre inn. likevel må han ha vært der, for jeg klarte å la være å havne helt utafor, selv om jeg gjorde ting jeg ikke er mye stolt av i dag. jeg tror Gud plasserte meg sammen med de rette menneskene på det rette tidspunktet. mens jeg gikk på høgtun folkehøgskole søkte jeg på et utvalg videregående skoler, både private og offentlige. karen marit bestemte seg for å gå på sygna. siden jeg ikke hadde noen bedre ideer, takket også jeg ja til plassen ved sygna da jeg fikk brevet om at jeg var kommet inn. da jeg var pakket og klar til å dra etter sommerferien visste jeg fortsatt ikke hvor skolen lå, og begynte å angre da jeg så hvor langt vi måtte kjøre for å komme dit. i etterkant ser jeg hvor mye jeg vokste på de to årene jeg gikk der, samt det året jeg var i USA. Gud så at jeg var pent nødt til å bli konfrontert med det virkelige livet innenfor rammer som sørga for at jeg overlevde erfaringene jeg gjorde meg. og jeg er her enda. og jeg er blitt litt mindre voksen. jeg kommer nemlig aldri til å føle meg så voksen som da jeg var seksten igjen. og jeg tror Han har en mening med det også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar