torsdag 24. februar 2011

god som ny

en volvo krasjet bak i en annen bil. støtfangeren fikk seg en knekk, så den ble byttet ut. noen måneder senere tok girkassa kvelden, så eieren bestilte en ny. lønninga strakk ikke helt til, så han bestilte ikke originaldeler, men kopier fra en tysk produsent. eieren av volvoen tenkte for seg selv at tyskere jo er gode på biler, og dessuten lå tyskland ganske nærme sverige, så det kunne ikke gjøre så mye. da dekkene, vindusviskerene og motoren ble byttet ut i løpet av det neste året ble volvoen nesten så god som ny, til tross for sine mange år på veien. den nye lakken skjulte begynnende rust og skraper her og der. eieren var rett så fornøyd, og tenkte ikke lenger over at bilen var gammel. helt til bilen en dag sa stopp.

hvor mange deler kan man egentlig bytte ut på et menneske før det slutter å være et menneske? og hvor mye kan man hente annensteds fra, før man slutter å være seg?

(ps: jeg kjenner egentlig ikke en fyr med volvo. kall det en kunstnerisk frihet. ps2: hvis du må bytte ut girkassa, dekkene og motoren på en bil som har begynt å ruste bare i løpet av halvannet år – tror jeg det er på tide med ny bil. fyi.)

2 kommentarer:

  1. wow. du kan masse om biler.

    SvarSlett
  2. Jeg syns det burde gått an å "like" kommentarer her også

    SvarSlett