lørdag 17. mars 2012

om å være tjuefire

jeg har alltid lurt på hva som må være den beste alderen. jeg har hørt tenåringer være så høye på livet at jeg var sikker på at det ikke kunne finnes noe bedre. jeg har sett åttiåringer med et lurt smil og gode øyne som bærer på en hemmelighet jeg ikke kan forstå enda. jeg har kjent på trangen til å få barn og føre verden videre. jeg har kjent på trangen til å bare være meg og ikke ta hensyn til noen andre.

nå er jeg tjuefire år gammel. eller ung. jeg kan fortsatt få latterkrampe på personalrommet en helt vanlig fredag og sykle med munnen åpen for å fange regndråpene som faller ned fra himmelen. jeg kan kle på meg fine klær og late som jeg er voksen, men er jeg det? er vi det vi bestemmer oss for å være? er vi den andre sier vi er?

spør jeg en av de herlige damene på sykehjemmet, er jeg bare et barn. spør jeg en av ungene i barnehagen er jeg shæææmpegammel. jeg har aldri vært så voksen som da jeg var 16 og visste alt. jeg har aldri vært så liten som da jeg innså at jeg ikke var så voksen som jeg trodde da jeg var treogtjue. og nå? nå er jeg liksom litt midt i mellom. firogtjue. og akkurat passe gammel.

2 kommentarer:

  1. Da er det bare å lene seg tilbake og vente på 25-årskrisa. Fun times!

    SvarSlett