søndag 30. september 2012

nordmarka

i dag har karen marit og jeg vært i nordmarka på tur. vi gikk kanskje ikke så langt – men fint var det.

2012-09-30 14.45.10

nydelige høstfarger!

2012-09-30 14.49.23

gyldne kornåkrer langs maridalsvannet.

2012-09-30 15.13.20

vi fant en skjermet plass nede ved vannkanten. godt med mat er det – uansett.

2012-09-30 15.13.52

på med turskoa og ut i naturen. jeg trenger det. haha. formen er så dårlig at det er lattelig.

2012-09-30 15.22.16

maridalsvannet. vi fant oss et koselig sted i nesbukta.

2012-09-30 15.38.37

maridalen kapell.

2012-09-30 15.52.17

ruinene etter margaretakirken, som ble bygget om lag år 1250. kirkeruinen ligger like ved veien, og er en kjempefin liten avstikker.

det eneste minuset med nordmarka er at det er folk over alt. jeg er vant til å gå på tur når jeg vil være alene. men. heldiggrisen meg bor jo på oppdal – så jeg kan gå i fjellet akkurat når jeg vil. og så er det snart høstferie – og da skal jeg til fagre tustna. da kan jeg gå i hvilken retning jeg vil og ikke treffe på et eneste menneske. herlig!

lørdag 29. september 2012

IMG_7153

jeg klarte ikke dy meg. neat freak, i know. jeg har pakket. se tilsvarende poster på iampacked.com. jeg er i oslo på besøk hos karen marit i helga. mandag skal jeg stikke ned i sentrum for å kurses.

fredag 28. september 2012

jeget ikke når eller hvordan det skjedde, men på et eller annet tidspunkt ble jeg en lærer.

jeg improviserer. hele tiden. oiii, fikk jeg ikke forberedt meg til den timen nei. nei men, da tar vi det på sparket folkens. åpne på side…. mmmh. 34!

jeg bekymrer meg. hele tiden. det er litt slitsomt. men mest godt. jeg bryr meg.

jeg. et notorisk nattedyr som ikke kan fordra å legge meg tidlig. jeg legger meg halv elleve-elleve bare for å kunne være i godt humør dagen etter.

jeg. allergisk mot forpliktelser av alle slag. våkner tidlig. møter opp på jobb. gjerne før åtte til og med. bare for å se gjennom hva jeg skal gjøre den dagen.

jeg. som var redd tenåringer. jeg synes de er ganske ålreite mennesker.

jeg liker å være lærer. jeg har ingen fritid. spiser ikke ordentlig mat. leiligheten ser ut som et krater. pulten på jobb ser ut som et krater. men det er fint. og jeg vet at det er slik fordi jeg er ny. det går seg til. for nå er jeg blitt en lærer.

torsdag 20. september 2012

jeg vil fortelle deg om gjestfrihet.
 
la meg begynne med begynnelsen. det hele begynner med min oldemor. hun ble født utenfor ekteskap. det var slik en skam at faren rømte til amerika. oldemor ble oppfostret av besteforeldrene. da faren omsider kom tilbake, giftet han seg og stiftet familie. oldemor var aldri et fullverdig medlem av familien, men hadde tilknytning til en flott gård i oppdal.
 
tiden gikk, og oldemor møtte en kar fra tustna. hun ble gravid, giftet seg og flyttet til enklere kår enn hva hun var vant til fra oppdal. oldemor og oldefar fikk barn, som igjen stiftet familier, og mot slutten av århundret kom jeg til verden, lykkelig uvitende om at familien fortsatt ikke følte seg velkomne på den storslåtte gården i oppdal. jeg ble eldre - og jeg liker å tro klokere. ferdig utdannet lærer fant jeg tilbake til min oldemors hjembygd. uten å tenke nevneverdig over anene jeg hadde i fjellbygda, ble jeg kjent med nye mennesker, og fikk vite mer om stedet jeg var kommet til.
 
en søndag ble jeg sittende ved siden av en kollega, som jeg tidligere hadde vekslet kun noen få ord med. det kom for en dag at jeg hadde slekt i oppdal. til sin forbløffelse oppdaget kollegaen min at jeg stammet fra gården hun og datteren skulle besøke samme ettermiddag. venninnen hennes bodde der med barna og mannen sin, som hadde arvet slektsgården.
 
før jeg visste ordet av det, var jeg invitert på besøk. jeg ble tatt i mot med åpne armer. jeg fikk se familiealbum etter familiealbum. finstuen stod fortsatt i samme stil som tidligere. malingen på veggene, møbler, pynt - alt var bevart. alvorlige ansikter kikket på meg fra bildene på veggene. smilende kunne jeg kjenne igjen ansiktstrekkene hos gammeltantene og gammelonklene mine hos slektninger fra en annen tid. jeg fortalte hva jeg visste om familien og hva som hadde hendt siden oldemor flyttet - og fikk historier i retur. jeg ble fortalt historier om gården og menneskene som har bodd der opp gjennom tidene. utrolige historier. jeg fikk kake. og med ett var hele ettermiddagen gått. jeg ble ønsket hjertelig velkommen tilbake, og fikk beskjed om å ta med meg mor og bestemor neste gang.
 
en gjestfri gest kan bety så mye. for tre generasjoner kvinner betyr det å få komme hjem etter å ha blitt holdt på en armlengdes avstand i hundre år.

mandag 17. september 2012

jeg blir av og til veldig bevisst på hvem jeg slekter på og hvilken oppdragelse jeg har. jeg klarer å flette politikk inn i alle samtaler. jeg har ikke nødvendigvis peiling på alt. jeg bare liker å diskutere.

dårlige veier. joo, du skjønner at fylkeskommunens rammer er begrensede, og med den store satsingen på å hindre frafall i videregående skole…

skattenivået. jo, hvis man sammenligner med USA ser man jo at velferdsgodene henger direkte sammen med skattenivået. og frem mot presidentvalget…

kino. jo, i KRFU hadde vi jo en sak med kinoer og svaksynte…
jobb. jo, med SV i regjering har vi jo sett at utdanningspolitikken…

tømme søpla. jo, den lokale renoveringstjenesten bærer jo preg av en kommunal styring uten noe tydelig overordnet mål…

jeg er hva jeg vil kalle miljøskadd.

lørdag 15. september 2012

i dag var jeg jeg og resten av oppdal gospelkor i kirka for å feire siri og john steinars store dag. det ble en flott vielse fylt av sang og musikk, og med tidenes utgangsmarsj. i’m feeling good på orgel, piano og med en herlig vokalist.

som seg hør og bør i et bryllup, er flere kommet bort til meg med et lurt smil rundt munnen. neste gang er det vel ditt bryllup vi synger i..? jeg ler. og lurer på om de ikke har glemt en ørliten detalj?

mannfolk på min egen alder viser seg nemlig å være vanskelig å oppdrive her i oppdal. alle går ingeniørstudier eller noe et helt annet sted, og kommer ikke tilbake til hjembygda før de er ferdig utdannet, trettifem og godt gift. så, når jeg ikke klarte å snappe om noen ingeniører mens jeg praktisk talt bodde på gløshaugen, virker sjansen forsvinnende liten nå.

når det er sagt, skal det sannelig være en knakandes bra kar jeg skal finne meg, hvis han kan få meg til å bosette meg her på oppdal for godt. for det er jo ikke noe hav her. ingen frisk sjøluft, sjøsprøyt, måker (greit. dem kan jeg klare meg uten.) eller ferger med sveleservering.

men. som jeg sier til damene med de lure smilene. finner du en knakandes bra oppdaling til meg, så skal jeg gifte meg med ham, jeg. de ser foreløpig ut til å ta oppgaven med det største alvor.

2012-09-05 19.43.19

eg har pynta i heimen. no er “drammenstantene” og eigne “kunstverk” hamna framme der alle (les: eg) kan sjå dei. utvalde bøker ligg framme nett fordi eg likar å sjå bøker rundt meg. og fordi bokhylla er overfylt. elles ligg bøkene eg les i augnebilnken jamnt fordelt utover leiligheten.

fredag 14. september 2012

svisdalen

forrige helg hadde jeg besøk av guro. vi skulle som kjent på rafting, men det ble litt forandringer i planene. vi endte opp med å ta det med ro, spise maasse god mat og stikke til svisdalen i sunndal for å besøke guros pappa. det er alltid stas!

det fineste med å være i svisdalen er at jeg kan bruke utedusjen. i helga var det kanskje litt vel friskt, men likevel kjempedeilig å dusje. temperaturen var ikke så alt for ille, men vindkast som får beina til å isne er ikke ideelt når man står der.

IMG_7025

bevis på at jeg har vært ute i naturen. og på over tusen meters høyde til og med. min nyervervede høydemåler-app sier 1175 moh. i bakgrunnen ser du fine fjell jeg ikke husker navnet på. men de ligger i sunndal iallefall.

IMG_6999

rastepause på toppen av hælfjellet. vinden tok godt oppe på toppen, så vi satte oss i ly for varden.

IMG_7008 – montasje

FOR en utsikt fra der vi satt! du må trykke på bildet for å forstørre det, og for å gjøre utsikta noenlunde rettferdighet. her ser vi ned dalen hvor man kommer opp fra gjøra. å kjøre opp derfra er en heller radbrekkende aktivitet vinterstid. en tankbilsjåfør på vei nedover mot en skarp sving ved en foss måtte hoppe ut av førerhuset. fossen hadde ført til speilblank is på veien, og tankbilen suste fremover mot kanten. høres betryggende ut, sant?

IMG_6996

på veien møtte vi noen meeget avslappede sauer. nei, den er ikke død. bare veldig trøtt.

samsung galaxy sII

vs

canon eos 550d

for to år siden fikk jeg den besteste bursdagsgaven ever. speilreflekskameraet mitt var et resultat av en sammensvergelse mellom så godt som alle jeg kjenner. FOR en gave. som de fleste vet, elsker jeg å ta bilder. mange bilder. i februar kjøpte jeg meg ny telefon, egentlig kun på grunn av kameraet. nå har jeg med meg et kamera uansett hvor jeg går, samtidig som jeg har et kamera til å ta alle de portrett- og landskapsbildene jeg vil. jeg har kommet til å tenke på hvor stor forskjell det egentlig er på de to kameraene. det ene har mulighet til å ta bilder i raw, med større lyssensitivitet og desto mindre skurr. det andre er et hendig lite kamera med enkel manøvrering. samtidig gir begge kameraen lyse, crispe bilder som fanger øyeblikket.

det finnes et ordtak som går noe sånn som det beste kameraet er det du har med deg. og det er helt sant. noen av de beste bildene mine ble tatt ganske tilfeldig eller i forbifarten, nettopp fordi jeg hadde et kamera for hånden. men jeg har innsett at det viktigste hjelpemiddelet for å ta gode bilder, det er å kunne å bruke det kameraet man har. et verktøy er ikke bedre enn den som skal bruke det. det samme gjelder et fotoapparat. øvelse, riktige innstillinger og en viss fortrolighet med det kameraet man bruker. gull verdt når øyeblikket er der. *knips*

torsdag 13. september 2012

2012-09-02 17.41.03

eg og agnes sofie har plukka tytteber. ikkje alle var heilt modne, men vi fant enorme mengder. eg måtte plukke nok til at eg kan servere heimelaga tyttebærsyltetøy når eg skal invitere på kjøttkaker. det vert godt til vinteren.

tirsdag 11. september 2012

eg bryr meg ikkje om véret. det er da så mykje vér rundt om kring likevel. * hauststormar truar med å rive hus og tre. og her sitt eg. med føtene oppunder rumpa, med odd nordstoga syngande for full hals på stereoen og med ein thriller av eit puslespel framføre meg. eg har visst ikkje så store krav som eg trudde.

*stjåle uten hemningar og relativt fritt frå odd nordstogas farvel til deg.

søndag 9. september 2012

det ble ikke rafting på oss i går.

IMG_6932

på grunn av SNØ. i september.

bare nevner det.

fredag 7. september 2012

eg har kome til den konklusjonen at om eg skal halde meg unna alt som er skummelt kjem det ikkje til å gå meg vel. dessutan må det verte kjedelig med tida. eg hadde aldri forlett huset igjen, aldri teke ein telefon til nokon eg ikkje kjenner eller åpna ei regning. så eg har funne ut at livet er til for å levast. og ingenting er som ei nær-døden oppleving for å kjenne hjartet banke og livslysta fylle kroppen. så eg skal på rafting. eg. som er redd for vatn. høgder. fysisk aktivitet. og båtar. eg skal rafte. ynskje meg lukke til. eg treng det.

torsdag 6. september 2012

på mandag stod jeg ovenfor en av de største utfordringene en nyutdannet lærer kan møte. foreldremøtet. jeg tenkte gjennom hva jeg skulle si. hvordan jeg skulle si det. hva var det strengt talt nødvendig å fortelle? ville det bli for kjedelig?
 
all den bekymringa til ingen nytte. jeg sa det som var nødvendig å si. vi drakk kaffe og spiste kake foreldrene hadde tatt med. og det var fint.

onsdag 5. september 2012

i boligannonser ser man ofte at ting legges fram på en veldig fin måte. du ser et bilde av et slitent hus som ser mer ut som en litt romslig utebod. eller enda verre – du ser ikke bilde av huset i det hele tatt, men av utsikten. ord som koselig, intimt og stort potensiale får meg til å bla raskt videre. går eiendomsmegleren så langt som å si at omfattende renovering må påregnes er det skikkelig ille.

jeg er ikke så god på selvpromotering eller å pakke ting inn. jeg legger ikke skjul på hvor innmari rar jeg kan være. kanskje burde jeg pakke inn sannheten litt? i stedet for å beskrive meg selv som høylytt og til tider irriterende burde jeg kanskje si livlig? følelsesmessig berg-og dalbane kan oversettes med engasjert. i stedet for lat kan jeg si setter pris på hjemmekos. ikke matvrak. men glad i kulinariske opplevelser.

njeh. jeg tror jeg fortsetter å være meg jeg. jeg er ingrid. som ler så høyt at folk snur seg. snakker med mat i munnen. kan være sint og glad på én gang. relativt lat, men liker å gå tur. henger hodet ut vinduet av bilen og later som jeg er en hund. bare fordi vi snakket om hunder. eller av ingen grunn i det hele tatt. noen synes det blir for mye av det gode. og det er helt greit. for det er slik jeg liker meg. og det er tross alt jeg som skal leve med meg.

tirsdag 4. september 2012

20120901_233608

jeg føler meg veldig husmor når det mest spennende som har hendt meg i det siste er å kjøpe meg nye kasseroller. eller så burde jeg vurdere å få meg et liv. men enn så lenge skal jeg lage maaat. deilig mat. og så skal jeg spiise maten. og så skal jeg lage enda mer mat… jeg er ganske glad i mat. hvis du lurte.

mandag 3. september 2012

musikkglede


Det er noe spesielt med forventningen og spenningen under en korøvelse når vi skal lære en ny sang. De første tonene skaper forventningsfull sitring, og etter hvert som sangen begynner å ta form kjenner man at rytmen begynner å bevege på armer og bein. Det kommer et lyst parti som skaper fnising i sopranrekkene. Skal vi synge såå lyst? Oiii, klarer vi det? Ett parti går så dypt at mennene bare kikker på hverandre. En alt eller to hever øyenbrynene idet sangen går så fort at de ikke rekker å lese teksten samtidig som sangen spilles.  Etter et par minutter er alle på føttene og begynner å øve inn stemmer med et stort smil om munnen, i det toner og rytme på forunderlig vis bare faller på plass av seg selv.

søndag 2. september 2012

20120901_203124

litt sånn i siste øyeblikk bestemte agnes sofie og jeg oss for å dra på friluftskonsert med vamp. på ei seter midt oppe på fjellet var over tusen mennesker samlet. FOR en opplevelse. med fjellene på alle kanter, god stemning og flott musikk ble det en opplevelse.

tanker fra en innflytter

jeg kom til oppdal i juli, etter å ha bodd i trondheim i fem år. som ny på ett sted legger man merke til ting. her er noe av det jeg har sett.

det er veldig rent her. og fint. alle klipper plena si sånn omtrent annenhver dag. eller så vokser gresset veldig mye treigere her oppe på fjellet. alles plen er nemlig perfekt. jeg mistenker en av naboene for å bruke linjal. til og med bøndene har flotte åkrer.

alle oppdalingene – iallefall dem jeg har møtt, er utrolig trivelige. de er livlige, har godt humør og synes innflyttere er veldig eksotiske. jeg tror de er høye på den tynne lufta her oppe.

oppdalingene er utrolig gode på selvpromotering, og de vet det ikke bestandig selv en gang. de bare trives så godt her at de må fortelle det til alle andre. og så har lokale næringsdrivende gått sammen for å kunne synes bedre. en felles profil hjelper hele bygda.

oppdal har én sportsbutikk per pers. eller iallefall nesten. oppdalingene er veldig spreke. og så er det maaassevis av turister som kommer hit for å være spreke og gå i fjellet. hvorfor de ikke kan gjøre det andre steder skjønner jeg ikke helt.

lørdag 1. september 2012

om å ikke ha knekt koden

jeg har lært en ting etter et par uker på oppdal. de fastboende bør holde seg langt unna dagligvarebutikkene på fredags ettermiddager. av den enkle grunn at på akkurat den tida invaderer hyttefolket bygda. spreke middelaldrende legefruer fra trondhjem spretter rundt i anorakk og tilhørende sporty sko. fnisete førti-og noe-åringe venninner fyller handlevogna breddfull med øl, godteri, god mat og enda litt mer øl, for nå skal vi kooose oss! etterfulgt av enda mer fnising og bare én six pack til da?

når fredagen kommer, kjører SUVene i kø inn til bygda. blankpolerte mercedeser farter rundt til hytter og setre på alle kanter. i lia ovenfor der jeg bor ser det omtrent ut som byåsen, etter hvert som det ene lyset etter det andre tennes.

og så er det oss da. de stakkars innflytterne som ikke helt har knekt koden enda. og som blir stående i laang kø på coop.