torsdag 20. september 2012

jeg vil fortelle deg om gjestfrihet.
 
la meg begynne med begynnelsen. det hele begynner med min oldemor. hun ble født utenfor ekteskap. det var slik en skam at faren rømte til amerika. oldemor ble oppfostret av besteforeldrene. da faren omsider kom tilbake, giftet han seg og stiftet familie. oldemor var aldri et fullverdig medlem av familien, men hadde tilknytning til en flott gård i oppdal.
 
tiden gikk, og oldemor møtte en kar fra tustna. hun ble gravid, giftet seg og flyttet til enklere kår enn hva hun var vant til fra oppdal. oldemor og oldefar fikk barn, som igjen stiftet familier, og mot slutten av århundret kom jeg til verden, lykkelig uvitende om at familien fortsatt ikke følte seg velkomne på den storslåtte gården i oppdal. jeg ble eldre - og jeg liker å tro klokere. ferdig utdannet lærer fant jeg tilbake til min oldemors hjembygd. uten å tenke nevneverdig over anene jeg hadde i fjellbygda, ble jeg kjent med nye mennesker, og fikk vite mer om stedet jeg var kommet til.
 
en søndag ble jeg sittende ved siden av en kollega, som jeg tidligere hadde vekslet kun noen få ord med. det kom for en dag at jeg hadde slekt i oppdal. til sin forbløffelse oppdaget kollegaen min at jeg stammet fra gården hun og datteren skulle besøke samme ettermiddag. venninnen hennes bodde der med barna og mannen sin, som hadde arvet slektsgården.
 
før jeg visste ordet av det, var jeg invitert på besøk. jeg ble tatt i mot med åpne armer. jeg fikk se familiealbum etter familiealbum. finstuen stod fortsatt i samme stil som tidligere. malingen på veggene, møbler, pynt - alt var bevart. alvorlige ansikter kikket på meg fra bildene på veggene. smilende kunne jeg kjenne igjen ansiktstrekkene hos gammeltantene og gammelonklene mine hos slektninger fra en annen tid. jeg fortalte hva jeg visste om familien og hva som hadde hendt siden oldemor flyttet - og fikk historier i retur. jeg ble fortalt historier om gården og menneskene som har bodd der opp gjennom tidene. utrolige historier. jeg fikk kake. og med ett var hele ettermiddagen gått. jeg ble ønsket hjertelig velkommen tilbake, og fikk beskjed om å ta med meg mor og bestemor neste gang.
 
en gjestfri gest kan bety så mye. for tre generasjoner kvinner betyr det å få komme hjem etter å ha blitt holdt på en armlengdes avstand i hundre år.

2 kommentarer:

  1. så utrolig trivelig!
    jeg ble selvfølgelig superrørta v å lese dette..
    hvem sa hormonbombe??

    ps..steindryg robot du og..jeg fjerna min nå, gjør det du og!

    SvarSlett