torsdag 25. april 2013

Eit livsteikn

Jeg kan ikke anklages for å blogge for ofte i disse dager. Men så har jeg også hatt andre ting å gjøre på. Å være lærer er en del arbeid. Det første året som lærer – vel, det er et kapittel for seg selv. Jeg ligger stort sett 2-3 måneder etter med rettingen, så elevene blir alltid litt spørrende når de får tilbake en prøve de selv ikke kan huske å ha hatt. Ellers er det fint. Foreldresamtaler – eller utviklingssamtaler som det heter på fint, er ikke dødsskummelt lenger. Pulten min ser mer ut som en bosted enn en arbeidsplass. Hverdagen har innhentet meg.

Ellers. Oppdal er et fint sted. Jeg kan ikke anklages for å ha lagt voldsomt mye energi i å bli kjent med de lokale, men noen er da blitt. I vinter har jeg gått fra å synes skigåing er det teiteste og skumleste i verden til å like lyden av snø under skiene. Jeg har til og med vært et par turer i skitrekket. Det hadde jeg ikke trodd for et år siden.

For dem av dere uten facebook og andre livsnødvendige informasjonskanaler, kan jeg meddele at jeg nå – helt lovlig, kan kjøre fritt rundt. Ja- det umulige er blitt mulig. Jeg har fått lappen. Okei, du klarer bedre enn dette.

WOHOOOOOOOO!!

Det var bedre. Det nyeste tilskuddet i Aukan-familien forventes å ankomme i nær framtid. Forhååpentligvis i morgen. Jeg toger til Oslo over natta, og hvis alt går vel, kjører jeg og far opp i morgen. Og familiemedlemmet, det er selvsagt en bil. MIN bil. iik.

…tenk. For et år siden fant jeg ut at det var hit til Fjellbygda Oppdal jeg skulle arbeide og bo. Et godt valg.

1 kommentar:

  1. Vil se bilde av vidunderet! (jada, jeg VET det bare er en bil :P )

    SvarSlett