søndag 30. november 2014

Integrering på norsk

I løpet av alle de årene det har bodd mennesker på jorden er historien vår farget av konflikt. Mennesker er blitt tvunget fra husene sine og har måttet bøte med livet for det de har sagt og stått for. Andre verdenskrig står som en skamplett i moderne historie. Nå står vi overfor en enda mer alvorlig situasjon. 51,2 millioner mennesker er på flukt fra krig og kriser, det høyeste tallet siden nettopp andre verdenskrig.

Jesus ble selv født til et liv som flyktning. På flukt fra Herodes reiste den lille familien til Egypt for å berge livet til den lille gutten. Jesus levde ikke noe enkelt liv. Det er vanskelig for noen som meg å se for se for seg hvordan det er å leve med den påkjenningen det er å bryte opp, rømme og starte helt fra scratch.

For meg blir det feil å bo i Norge, tjene penger, tenke på seg og sitt og si at de andre får gjøre det beste ut av det de har. Den brutale sannheten er at det ikke er alle som har den friheten. Over 50 millioner mennesker er fratatt muligheten til å tenke framover. Norge prøver å hjelpe - det er vanskelig, men vi prøver. Noe handler om den akutte fasen. Mat og vann. Så kommer hus. Utdanning. Å bygge opp igjen det som ble revet ned. Noen mennesker flykter langt. Noen kommer til Norge.

Mange bekymrer seg over hva det vil gjøre med trygge, lille Norge hvis det kommer mennesker hit fra andre steder i verden. Noen få går greit, men hva er for mye? Hva med integreringen? Jeg synes Anne Louise Hübert sa det så fint på dagens gudstjeneste i Misjonskirken Betlehem i Oslo. Politikerne snakker om integrering. Det er en fanesak, men det skjer ingen ting før vanlige nordmenn inviterer folk fra andre land på middag.

Norge kan ikke, og skal ikke, ta i mot 50 millioner mennesker. Mye må løses der problemene er. I Nigeria, Irak og Syria. Men for dem få som kommer hit kan vi gjøre noe. Vi kan spise middag med den nye naboen vår.


Kilde: FN. Flyktningeregnskapet 2014.  http://www.fn.no/Bibliotek/Rapporter/Flyktninger/Flyktningregnskapet-2014 (Hentet 30.11.2014)

lørdag 14. juni 2014

Vims

Det merkes at det er sommer og innspurt på jobb. Det er mye som skal gjøres. Jeg jobber vanligvis best under press, men jeg tror ikke hjernen min helt har oppfattet alvoret enda. Nå om dagen har jeg en tendens til å sovne over alt, hele tiden. Man skulle tro dette var et tegn på at jeg var avslappa, men det pleier å bety at jeg simpelthen kortslutter. Så, når jeg er i ferd med å glemme mitt eget navn er det kanskje på tide med sommerferie?

søndag 23. mars 2014

Verdensmester

I motsetning av hva bloggen kan gi inntrykk av, holder jeg på med litt av hvert. De fleste jeg kjenner blir mer eller mindre frivillig utsatt for statusoppdateringer og bilder med jevne mellomrom på facebook. I det siste har jeg vært på Afrikatur alene, skiftet lyspære på bilen (som en langt mer imponerende enn det høres ut som) og nå holder jeg på å lære meg den edle kunsten å gå på langrennsski.

Jeg lærte å ploge av Ellen for et par år siden. Ploging er også kjent som den eneste måten å komme seg ned en bakke på med ski på beina uten å gå en grusom død i møte. En ganske grei ting å kunne altså. Men, som det kanskje kommer frem, er jeg ikke akkurat noen verdensmester i skigåing.

Det kom til et punkt hvor jeg innså at jeg satt fryktelig mye på rumpa i vinterhalvåret (Hah. Vi vet jo at “halvår” betyr ti måneder av året på Oppdal. Haha.). Dette grunnet jeg på noen måneder, mens jeg satt på rumpa. Til slutt fant jeg ut at jeg kanskje skulle gjøre noe med saken.

Da snøen kom i forrige uke kom jeg meg endelig ut på ski sammen med Toril. Det er vel omtrent 40 års alderforskjell på oss, men det gjør ingenting. Toril er den perfekte turkameraten. Vi var ute forrige helg, og igjen i dag. Jeg satte ny rekord med en tur på 18 kilometer!! Wohoo! Hvis det var noen tvil, er jeg ganske stolt over å ha gått 18 kilometer på ski.

onsdag 1. januar 2014

RETNING

Jeg har valgt ordet retning for året som kommer.

Jeg spurte mor om hun kunne beskrive meg med ett ord. Hun valgte detaljeplanlegger. Og hun har rett. Jeg liker å vite. Å tenke framover. Å ha kontroll. Å ha gått gjennom alle detaljene.Samtidig ønsker jeg å gi slipp. Leve litt mer her og nå.

Retning betyr å holde fast ved hvem jeg er, og hva som gjør meg til meg, samtidig som jeg åpner opp for noe nytt. Å ta sjanser. Ikke vite hvor jeg skal.

Retning betyr å bestemme hvilke verdier som skal få avgjøre hvor livet mitt tar veien. Jeg, og ingen andre bestemmer hvilken retning livet mitt skal ta. Hvem og hva jeg lar påvirke meg er med på å avgjøre hvem jeg er og skal være.

Livet består av mennesker. Tilfeldigheter. Hverdagslige øyeblikk. Og, når det kommer til stykket, er det ikke målet som betyr noe. Det er reisen dit.

Retning betyr å ta ansvar for egen fremtid, men samtidig å tørre å la seg rive med. Glede er ikke en destinasjon. Det er en tenkemåte.

Livet leves hver dag. Hvilken retning det tar avgjøres av mange små øyeblikk.