mandag 3. august 2015

#ingridlærersegfriluftsliv

Det begynte med en vintersovepose. Og så ballet det på seg. Jeg fikk det for meg at JEG – sofagrisen Ingrid, skulle ut i skogen og opp i trærne. Jeg skulle bli så sprek! Jeg skulle sove ute! Riktignok etter at jeg hadde jobbet litt…

Og så var det denne vintersoveposen da. Den ble anskaffet i et blaff av optimisme og trang til å vise verden at dette kunne jeg få til. Den kom akkurat i tide til natten da hele Norge skulle sove ute. DETTE skulle jeg være med på. Fram til denne kalde januardagen 2015 var min eneste erfaring med å sove ute vinterstid en hutrende og potensielt livsfarlig natt i 2003. Med en sovepose beregnet for både én og flere plussgrader og et liggeunderlag som isolerte like mye som et vått håndkle(for liggeunderlaget trakk selvsagt fuktighet så det holdt) lå jeg og skalv i ti minusgrader. Det gikk en stund, ene og alene på grunn av stahet, før jeg pakket tingene mine og gikk tilbake til folkehøgskolen med en utpreget følelse av nederlag.

Så kom altså 13. januar 2015. Med friskt mot ordnet jeg meg en seng av snø ikke langt fra min egen ytterdør. Jeg lagde levegg for vinden og fant frem to liggeunderlag. Jeg kledde godt på meg og dokumenterte begivenheten behørig ved å sende snapper til alle. Så lå jeg der da, og beundret stjernene gjennom trekronene. Det var ganske koselig. På grensen til idyllisk faktisk. Så, etter noen timer klarte jeg ikke mer. Jeg var begynt å bli nummen både her og der, og måtte gi tapt mot minusgradene. Likevel følte jeg meg ikke beseiret. Dette var ikke noe nederlag. Jeg visste bare at neste gang, da skulle jeg kle meg litt annerledes. Jeg var blitt bitt av basillen. Denne friluftslivbasillen.